Når seks eminente musikere inviterer til å tolke Miles Davis, 100 år etter hans fødsel, inviterer man til et oppfyllelsespress som er krevende. Miles Davis karriere spenner så mangt, så det er nok et smart poeng at denne sekstetten avgrenser, eller snarere inkluderer, kanskje den mest spennende perioden i Miles Davis karriere; electric. 

Marius Haltli har en umiskjennelig klang og lekenhet i trompetspillet sitt, – alt fra det sårbare melodiøse til ekstreme utblåsninger. Men minst like viktig på blås, denne fredagskvelden på House of Foundation, var Frederik Øye Jensen på sax i ulike varianter. Samspillet mellom han og Haltli var vidunderlig, – og kanskje enda mer resonnerende når Fredrik og show-man gitaristen Leiv-Inge Kvilhaug opp til flere ganger bega seg ut på duett soloer. Altså sax og gitar melodier i unison solo. Det var lyder av ren velvære. 

Håvard Bakken Jakobsen på keys startet hele konserten med en demonstrasjon i electronica og live sampling som satte standarden for kvelden. Men man lurte kanskje litt; hva er det de nå skal begi seg ut på, men snart ble det funky, ikke minst takket være Erik Højgaard Anti på bass (du må ha sett han, 17 år som tidligere bassist i NRKs «Beat for Beat»). Og veldig snart ble det popmusikk også. Cindy Laupers «Time After Time» og Michael Jacksons «Human Nature» ble periodevis avslappende avbrekk i en ellers stort sett furie av fusion jazz og elementer av rock. La oss, ikke for orden skyld, men fordi det er helt vesentlig, nevne Remi Fagereng, som holdt en profesjonell og komfortabel beat gjennom hele konserten, med et par elementer av solo på trommer, – vi hadde gjerne hørt mer av det. 

Høytidsstund er kanskje et litt slitt begrep innenfor anmeldelser og beskrivelser av musikalske eller andre kulturelle opplevelser, men vi finner ikke så mange andre betegnelser på hvordan denne fredagskvelden på House of Foundations artet seg. Her var flere generasjoner samlet, og når entusiaster, som har rundet 80, reiser seg i glede over en forrykende ett-setts konsert, skjønner man at jazz-historien, i alle sine former, lever og ånder hos så mange av oss. 

Moss Jazzklubb må være stolt av disse arrangementene. Lyden var upåklagelig. Omgivelsene i denne bok-kaféen, HOF, er den perfekte ramme for å definere at her hørte vi Miles Davis-musikk i en jazz-bule av rang. 

Epilog; Gjennomgående elsker musikerne å opptre på HOF og Moss Jazzklubb sine konserter, noe de gir uttrykk for. Så også denne fredagskvelden. Vi, medlemmer av klubben, skal være stolte av å bringe denne entusiasmen videre til de som faktisk opptrer og leverer så det holder. 

Anmeldt av Bjørn Gundersen, tidligere styremedlem i Moss Jazzklubb.